Dagens nostalgiske ord.

Akk og ve
Interj.,uttr. for fortvilelse, sorg, fordømmelse. Forekommer nå mest i tegneserier. Donald, f.eks, utbryter gjerne “akk og ve - dobbelt-ve”.

(s. 7)

Den usynlige.

Sterk reportasje om jakten på en død manns liv.

Fagerborg kirke, Oslo.
Photo by me.

Fagerborg kirke, Oslo.

Photo by me.

Røde rør ved Nationaltheateret, Oslo.
Photo by me.

Røde rør ved Nationaltheateret, Oslo.

Photo by me.

Photo by me.

Photo by me.

Til menn med tunnelsyn.

Du får meg til å fortvile,
du homofobe som snerrer
når du ser på homofile
eller feminine herrer

Du burde juble for hver en kar
som blåser i kvinnens anatomi
Husk at hvert eneste homsepar
er to som gir faen i dama di

Dag Evjenth

Du må ikke sove.

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til meg,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg?
- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!

Igår ble jeg dømt
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter meg klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full.
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke, hva vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hva der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hva her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der finnes da vel skikkelig folk iblant?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannsskap
og tenke på hva der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der å glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og oppglødd av mødrenes fromme svik,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være.
du vet, han vil vifte med sabel og flagg!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket - å, kunne du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg deg, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på meg klær.
Ute var glitrende stjernevær.

Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:
Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brann,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa Brenner!

Arnulf Øverland

Kjærleik i Slottsparken, Oslo.

Photo by me.

Kjærleik i Slottsparken, Oslo.

Photo by me.

Dager.

Jeg drakk dager med solskinnsdans i ellevill vind
daffedager da all livskraft rant ut av hvilen
da jeg hørte myggsvermene synge sangsterkt i lufta
lik en eneste hørlig puls
susedager da jeg bare kunne røre neg under skyenes
urørlighet, da en forsuring av øyet og en forbitring
av blikket fikk meg til å se hvordan likegyldighetens
tredve kuldegrader knekte kvister i alles karisma
jeg drakk ildens dager i harehoppende glede
og hørte tidstunge tusenårstoner i stormen,
vardøgerdager da den sprelske metallklangen fra en veltende
sykkel kunne være en spontan advarsel ovenifra
jeg slukte lange latmannsdager da døgnfluer summa
voggesangsøtt oppunder taklampa og dager av granlukt
etter regn og dager da den brusende lyden i et
skyllende toalett skylte vekk sjalusidemoner
frostdager da jeg så inn i folks vinderdvaledøsige
øyne og kjente hvordan blikket ble dypfryst, hvordan
gatelivet stivna til et fotografi fra slutten av
attenhundretallet, hvordan folk blekna til små
ufremkalte skikkelser på en henslengt filmrull
frostdager da jeg så inn i folks dratilhelvetehatende
blkk og kjente en muskel i meg motsette seg hat
motsette seg ordvekslinga som ble skuddveksling
jeg drakk deppedager da det tunge, melankolikåte
åndedrettet omringa gjøgleren innerst i brystet, da
melankoliens kraftutviklinger fikk meg til å innse
at vi må lære å bruke magien i hverandre, lære
å daglig ta minst èn frisbeeflygende svevetur
over plagenes pestbefengte enger, lære den sur nedbør-bøyde
villrosen å strekke nakken mot gul næring.

Jeg åt dager da alle sitronsurøyde fjes ble
ulykkesamuletter uthogd av det faenisvartefæle humøret
de bar på, dager da pengemangelens grønnøyde katt
luska lett mellom beina: øyeblikket da de pengetørste
ser livet snurre saktere og saktere i en knipsa mynts
piruetter på en bordplate
angrende dager da jeg i vrede over et vimsete valg
dro og dro i angerens jur inntil skammens råmjølk føyk
spjoingspjoingspjoing!sprutende ned i hjernens hodeskallekopp
og det kom svevedager da livet i sine rykk og napp
i sine sammentrekninger og sinnsbefriende utskeielser
ble en sædskvettende sang over dødens brune mage
dager da jeg så regnbuens armer forsøke å omfavne
himmelen, men himmelens blå bryst var for bredt
og regnbuens armer falt bøyde mot bakken
dager da hjernen, geléaktig og saftfull, stod enøyd
foran livets tusen på tusen av kikkehull
inn mot sannhetskildens sprutende damp
dager da hele flaggermuskolonier bar mitt bevegelsesmønster
da høydene ga høydeskrekk til ørnene
og vannet vannskrekk til dypvannsfiskene
stråledager da jeg gang på gang så kropper
åpnes jublende mot hverandre
i sekundene hvor april kysser mai
dager da den daglige reisen gjennom rutineuniverset
ligna reisen gjennom et kloakkrør som tilslutt førte
fram til et større mørke, et større mørke hvor
det gjaldt å være mest mulig skitten og frekk
for å kunne oppleve et tvillingsjelstett møte med noen
og det kom endelig dager da det stigende lyset
fra et morgengry løfta meg opp
med tysen orgasmers dommedagsdirrende kraft!

En spesiell dag i juli dagdrømte jeg om vann, masse vann
jeg svømte under vann, hørte lyden av roårer som skar seg
ned gjennom vannmassene og så mine stigende luftbobler
tegne mønsteret for de druknedes siste drømmer,
og neste dag på en spasertur plukka jeg opp en pen stein,
jeg holdt den i hånda mens jeg tusla videre og drømte i
min fjerne sinnstilstand om å kunne berøre “virkeligheten” like
lett som en stein - for alt føltes faen meg så uvirkelig!
Og jeg tusla videre forbi en kiosk hvor avisstativene oversvømtes
av avisers overskrifter som hylte om en trafikkulykke
og plutselig tenkte jeg: jeg er kanskje en av de som dør
i morgen. Og jeg trodde på det!
I samme sekund trengte steinens kulde gjennom kjøtt og knokler
gjennom det sløve tomrommet i meg, gjennom alt! Og den sa
gjennom sin runde kulde: “Jeg er virkeligheten” med sin kalde
temperaturstemme hvis klangdybde målte dybden i mitt fjerne
forhold til den.
Jeg hadde berørt virkeligheten, og jeg gikk hakeslepphypnotisert
videre, alt begynte å dirre, et goddags enkle leppebevegelser
kunne løfte hele mitt kompliserte humør, alle farger brant
sterkere, tilogmed grått brant sterkere grått, lufta i gatene
ble plutselig varmere, varmere enn et håndtrykk, varmen fra
folkestrømmen forvandla seg til et eneste enormt håndtrykk:
alle mine forbipasserende ble bekjente uten navn, hele verden
ble min familie!
Boff! Så gikk alt opp i røyk. Jeg var tilbake i gråsonen,
de forbipasserende ble skygger, jeg visste ikke helt hva jeg
gjorde på denne planeten - omringa av 5 milliarder ikkevenner!

Tilbake til vanndrømmen: noe virkelighetstungt skar lik roårer
ned gjennom vannmassene i meg, et lite øyeblikk kjente jeg et
slags håndtrykk, jeg så noe, jeg fikk klar beskjed fra noe over
meg i det blå, et klarsyn.
I ettertid har jeg blitt mer og mer overbevist om at
når det kommende klarsynet sover, drømmer vi om vann.

Bertrand Besigye